TVILLINGDERBYET
Nivåforskjellen på svensk og norsk fotball kan diskuteres lenge og vel, men nivåforskjellen på tribunen er helt udiskuterbar. Der er svenskene i topp klasse. Etter en kamp som holdt skuffende lavt nivå og som heller ikke bød på scoringer, satt vi likevel igjen med en god opplevelse, takket være begge lags supportere.
Stockholms-derbyer er et kjent fenomen i Norge og de fleste er klar over at rammen rundt disse kampene er spesielle, sammenlignet med andre kamper i Norden. Derfor var vi spente da vi satte kursen mot Sveriges hovedstad.
Vi kom til byen på lørdag, med kampstart kl. 15 på søndag. Det ga anledning til å sjekke ut nærmiljøet rundt leiligheten, som lå i Odengatan, ikke så langt unna Djurgårdens tidligere hjemmebane, Stockholm Stadion. Det var tydelig at det gikk mot litt kaldere tider, med rundt 10 grader og grå himmel. Da var det ikke feil å finne seg et vannhull som viste innspurten av kampen mellom Chelsea og Manchester United og etterhvert et klassisk oppgjør mellom West Ham og Tottenham.
Ingen dum formiddag i Odengatan, men vi var til slutt nødt til å finne veien helt ned til sentrum. Det skulle vi ikke angre på. Da vi skulle inn på "gastropuben" Limerick i Drottninggatan, egentlig for å finne oss mat, tok det ikke lang tid før det kom en gjeng som lurte på om det var ledig ved bordet vårt. Noen av disse skulle raskt videre, men de som var igjen ble vi etter hvert gode venner med. Dette var Hammarby-supportere, som uten tvil hatet Djurgården mest av de to lagene som skulle møtes dagen etter, men som for første gang holdt med de blå i oppgjøret, ettersom et ørlite håp om seriegull fortsatt levde for "Bajen".
Våre nye venner var ivrige etter å ta oss med dit de skulle og dermed gikk turen hjem til en av dem, som bød på både drikkevarer og godt selskap. De hadde lagt planer for kvelden og vi var skeptiske da de annonserte at de skulle ta oss med til et sted som lå på Stureplan, men de kunne forsikre om at det ikke var slik vi trodde. Det hadde de rett i, for det var et ganske brunt sted, som like gjerne kunne ligget i Storgata i Oslo. Her fikk vi smake på drikken som de hadde snakket om hele kvelden, nemlig stedets eget "hotshot", en slags Irish Coffee i shot-variant, som absolutt var god, men også fryktelig varm. Til slutt ble vi etterhvert nødt til å finne veien tilbake til Odengatan og leiligheten vår, for det var klart for Stockholms-derby dagen etterpå.
Det ble en litt tung morgen, men det er rart hvordan det hjelper på motivasjonen å vite at man skal på derby. Det var kampstart klokken 15, og vi som gjerne ville være i området noen timer før kampstart måtte komme oss til t-banen og i retning av Tele2 Arena. Det er en utrolig kul opplevelse å sitte på en pub i nærheten av stadion litt før kamp og kjenne på hvordan det fyller seg opp med både folk og nerver, før slike kamper.
Det var med forventing vi vandret mot stadion. En stor arena med et noe kommersielt uttrykk, men noe føles likevel riktig og størrelsen er veldig fin. Anlegget ligger ved siden av Globen på Södermalm og sto ferdig i 2013.
Vi kom inn omtrent en halv time før kampstart og det hadde begynt å fylle seg opp på supporter-feltene, som var litt over halvfulle. Det så ut som flesteparten var opptatt med å få i seg litt drikke og forberede seg, men så fort "Black Army" begynte kampen på tribunen fra den andre siden, var "Järnkaminerna" raske med å svare. Slik fortsatte det litt sporadisk frem til det begynte å ta av ved innmarsjen. Begge lagene stilte med pene tifoer og mye røyk og i god tradisjon fra tidligere Stockholms-derbyer ble også denne kampen utsatt noen minutter etter at stadion var full av røyk. Se video fra innmarsjen nederst.
AIK kom best igang og allerede i det fjerde minuttet fikk Tarik Elyounoussi en stor sjanse med hodet, men Djurgårdens finske målvakt, Tommi Vaiho reddet. Videre utviklet kampen seg til en stillingskrig, uten de helt store sjansene, men trykket på tribunen var imponerende. Vi har vært på flere stadioner med bra trykk i løpet av året, men måten hele stadion var med og bidro på var unik det vi hadde sett hittil. Svært få på langsiden brukte setene sine og da kortsiden sang og langsiden svarte med et vanvittig trøkk, reiste hårene seg i nakken. Vi er et stykke unna dette i Norge, men det må da være mulig å oppnå?
Første omgang ble aldri det helt store på banen og selv om et av lagene kunne ha ledet, var det treffende at det sto 0-0 til pause.
Andre omgang begynte med en vakker tifo fra Black Army. På banneret sto det; "Större än kärleken till friheten, är hatet mot de som tar den ifrån oss" og "Norra Stå". Et stikk til dem som ønsker å redusere antall ståplasser på "Black Army´s" ståtribune på Friends Arena.
Kampen fortsatte i samme spor, men nå var Djurgården mye mer med i kampen og det kokte rundt oss da Niklas Bärkroth fikk ballen tolv meter fra mål og bare skulle bredside ballen ned i det venstre hjørnet til Oscar Linnér, men dessverre ble forventning til frustrasjon da han satte ballen en hel meter utenfor målet.
Det tok seg veldig opp utover og begge lagene produserte mye mer enn i første omgang. Begge lagene kom til store muligheter, men det ikke var meningen at det skulle komme mål i denne kampen og med det var vårt andre 0-0 resultat en realitet. Det forrige kom på vår første tur i april, på Goodison Park.
Det var en stor skuffelse at vårt første Stockholms-derby skulle ende målløst og at nivået på banen var så mye høyere enn i Norge var vi heller ikke overbevist om, men på tribunen fikk Stockholmerne bevist at de var på et meget høyt internasjonalt nivå. Måten alle på stadion bidro var det som imponerte oss mest, i tillegg til noen meget flotte tifoer.
Takk til Stockholm for utrolig kul tribune-opplevelse og til Robin, Niklas og Hampus for gjestfriheten!