TRIBUNEFESTEN PÅ VALLE
De virkelig store hatoppgjørene i Eliteserien har bare blitt færre de siste årene. Da føles disse kampene ekstra store og i år innfridde supporterne til begge lag alle forventninger. Det som foregikk på banen var ikke all verden i perioder, men i andre omgang bygget det seg opp til et klimaks som overgår alt vi kunne håpet på.
Lørdag, 26. mai 2018
Det er ett lag i Eliteserien samtlige Vålerenga- og Lillestrøm-supportere ville gjort alt for å knuse; hverandre. Det i seg selv er en bra oppskrift på et ekte derby. Men i år var bakteppet enda større. I år var det første gangen på nye Intility Arena. Første gang etter at Vålerenga fikk et hjem. Det er heller ikke hver dag disse kampene spilles på en lørdag og det var god kok på Vålerenga Vertshus før kampen.
Ekstasen over å kunne være på og rundt Vålerenga helt frem til kampstart hadde enda ikke lagt seg for supporterne. Både vertshuset og Øst, puben som ligger under ståtribunen på stadion hadde vært fulle kamper. Denne fantastiske mai-lørdagen var det perfekte forhold i bakgården og halvliterne gikk unna. Man merket på alle som var der at dette var en dag utenom det vanlige. Dette var en dag alle hadde gledet seg til, men også gruet seg til. Frykten for å tape er ofte så enorm at man ikke har lyst til at kampen skal bli spilt. Da hjelper det å bedøve seg litt med noen øl. På vertshuset gikk praten om kampen og muligheten for seier for første gang på Intility var absolutt til stede. Lillestrøm hadde åpnet sesongen som regjerende norgesmestre ganske dårlig. De lå rett over nedrykk med elleve poeng og seks tap etter elleve kamper. Samtidig visste man at disse kampene ofte levde sitt eget liv og at både spillerne og supporterne setter inn noen ekstra gir.
Etter et par duggfriske i sommervarmen begynte kampen å nærme seg og det var på tide å dra opp til Intility Arena. Der hadde tribunekampen allerede begynt. På vei opp mot arenaen hørte man brølene fra tribunene og to grupperinger som allerede kriget intenst mot hverandre. Vi kom inn på tribunen idet «Vålerenga Kjerke» runget over høyttaler-anlegget og alle i blått sang med, mens alle i gult gjorde det de kunne for å overdøve sangen. Rett etterpå var det klart for innmars og Eliteserie-hymnen sin tur. Da eksploderte det! Lillestrøm-supporterne hadde store planer om å markere seg og fyrte av flere røykbomber. Den gule og svarte røyken på andre siden ble bare tjukkere og tjukkere og spredde seg mer og mer, før de også fyrte flere bluss.
Kampen ble sparket i gang og stadion var fortsatt
røykfull. Supporterne hadde fyret hverandre opp og trøkket var meget bra fra begge
sider. Selv om kampen ikke var noen attraksjon i seg selv i åpningen, så var trykket på
tribunen underholdende. Rett bak det ene målet sto det en hard kjerne med navn «Ikaros» som gjorde det de kunne for å få med seg alle på å synge og hoppe. Til tider slet de med å
få med seg alle ute på sidene, men det tok seg opp da Vålerenga kom seg til et par avslutninger. Lillestrøm-supporterne på andre siden imponerte og det virket som om de klarte å holde sangen gående gjennom en ganske tam omgang, spillemessig.
I pausen begynte ting å røre seg på Vålerengas ståtribune og rett før avspark satt det flere maskerte menn på huk blant syngende supportere og like etter avspark eksploderte tribunen i blå røyk, tosifret antall bluss og supportere som av full hals sang «blø for drakta, Vål´enga!» Dette markerte starten på en andre omgang hvor Vålerenga og Lillestrøm supporterne omtrent annenhver gang fyrte opp bluss og blinkere og det virket som om festen på tribunen spredde seg til banen. Andre omgang begynte omtrent som den første avsluttet, men tok seg gradvis mer og mer opp. Begge lagene kom til store målsjanser og før timen var spilt kunne de ha scoret et par mål hver.
Det gjorde de ikke og etterhvert som klokka gikk visste man at de som scoret det første målet, antakeligvis ville vinne kampen. Det er nok ikke mange som kommer til å huske de første 90 minuttene lenge, for det var de siste tillagte fem som ble de mest minneverdige. I det fjerde overtidsminuttet klarte Ifeanyi Matthew å lure Amin Nouri og kunne bare spilt en enkel pasning til Moses Ebyie som ville vært alene med keeper. I stedet valgte han å gå selv og skyte langt utenfor fra skrått hold. Det skulle straffe seg. Femti sekunder senere lempet Jonathan Tollås Nation ballen frem, før den endte i beina på Bård Finne, som fra femten meter skjøt via beinet til Frode Kippe og i mål.
Det utløste gledesscener som vi nærmest aldri tidligere har vært vitne til på en tribune. Folk stormet nedover trapper og seterader, lå i seiersrus på betongen, og én veltet til og med over reklameskiltet og ble hengende med beina litt over en meter over bakken, men det var ingen hindring i å juble for å ha slått Lillestrøm. Alle klemte alle og støyen var så enorm at trommehinnene sto og ristet. Slike scener blir man kun servert på et derby og kanskje i en og annen finale. Dette er ekte glede og ekte lettelse. Dette er grunnen til at vi elsker derbyer.
Dommeren blåste av kampen og det utløste nok et jubelbrøl, men ikke noe i nærheten av det forrige, da de allerede hadde feiret både mål og seier i et og samme brøl. Nå var det ikke mange som ikke var med på å synge og da spillerne etterhvert kom bort til ståtribunen, ble de med på festen og svarte på supporternes sang. Det var tydelig at de hadde skjønt hvor mye dette betydde for supporterne og det virket som om det handlet om mer enn tre poeng for dem også.
Feiringene bak målet varte nok i nærmere tjue minutter etter kampslutt, før folk begynte å trekke ut i et Oslo som badet i sol og tretti grader. Det gikk noen rykter om en kamp som skulle spilles i Kiev senere på kvelden, men vi visste at det ikke var noe som kunne overgå de scenene vi akkurat hadde opplevd på nært hold. Fotball er uten tvil best på stadion.